PROGRAM 2017

UNDER UTARBEIDELSE
 
 
Bygdetunene i Numedal
 
 

De største arrangementene er oppført i
kalenderen, se ellers nettsiden og programmet for dagens arrangementer.

22.07 - 30.07 2016

Ma Ti On To Fr
        22
24
25
26
27
28  
29
30


 SAGN

 

 
 
 
 





 







Middelalderuka er støttet av:
Numedalskommunene:
 
 
Flesberg kommune
 
 
Rollag kommune
 
 
 
Nore og Uvdal kommune
 
 
 
 
 
 
 
Konserten "Stillesongar"

SOMMERMAGASINET

 
 
 
 
 
 
 


 





SAGNET OM OM DEN STORE SØLVBRUDEKRONA PÅ VÆRALDRUD

Dette sagnet er det første som ble offentlig nedtegnet i Numedal, og det var ingen ringere enn Henrik Wergeland som skrev det ned. Presten og folkeminnesamleren Andreas Faye mottar sagnet fra Wergeland i et brev av 8.12.1832, og Faye tar det med i sin bok Norske Sagn som kom ut i 1833. Tov Flatin tok sagnet med i Dølaminne nr. 4. 1931.

Det går som følger i  Wergelands versjon:
Det er ikke stort over Mandminde siden en vaxin Gut fra Opdals Annex i Rollaug Prestegjæld i Nummedalen, idet han gik forbi et forladt Sæterstrøs, der traf en munter Huldrbrudrfærd. Igjennom en Glugg var han Vidne til hvorledes alt gik til i mellem Bergfolket som ellers i Bondebryllupper; men mest trak dog Brudren hans Opmerksomhed til sig ved sin Deilighed og herlige Pynt, hvori dog en vægtig og strålende Brudrkrone af Sølv var det ypperste.

Gutten saae saa længe paa Huldrbruden til han blev kjær i hende, og da det smukke Billed sad ret dypt og fast i hans Hjerte, betænkte han sig ikke længe paa at frasnyde Brudrfolkene Lystiheden og Brudrgommen den rige og vene Brudr. Raskt trækker han sin Kniv, blinkende farer Staalet gjennem Gluggen over Brudens Hoved. Brudrfølget forsvinder hurtig som Blinket, kun den Fagre sidder, tryllebunden af Staalet igien. Begge de Atblivende kom snart overens. Huldrebruren fulgte ham til Bygden, ja tilsidst for Alteret efterat være bleven døbt. Men hendes prægtige Brudrdragt skjæmmedes meget af en hæslig Kusvands som først lidt efter lidt forsvandt. Hun døde som en æret Kjærring i Bygden efter et lykkelig og velført Samliv med sin raske Erobrer, hvem hun bragte slig Medgift i Brudrdrakten alene, som hverken før eller siden er tilfaldt Nogen i Bygden, og endnu gjemmes som en prægtig Levning deraf Sølvbrudrkronen på Mærabru. (Væraldsrud)» 

Brudekrona på Væraldrud
«Det er ikke mere enn et mannsminne siden en voksen gutt fra Uvdal anneks i Rollag Prestegjeld i Numedal gikk over en gammel seterstøl at han møtte en muntert huldrebrudefølge. Han gjemte seg og fra en glugge i løa var han vitne til et bryllup mellom huldrefolket. Dette var som et vanlig bondebryllup. Det som fanget guttens oppmerksomhet var bruden, en skjønnhet, vakkert pyntet og med en stor sølv brudekrone på hodet.

Gutten glante så lenge på bruden at han ble forelsket i henne. Bildet av bruden satte seg dypt og fast i hans hjerte. Han ville frarøve huldrefolket den vakre brud.

Raskt trekker han kniven og kaster den gjennom gluggen over brudens hode. Brudefølget forsvinner raskt som lynet, men den vakre bruden sitter igjen trollbundet av stålet.

Huldrebruden fulgte gutten til bygda og de kom snart godt overens. Etter at hun var blitt døpt giftet de seg. Hennes vakre brudedrakt var dog skjemmet av en heslig kuhale. Den forsvant imidlertid litt etter litt. Etter et lykkelig samliv med sin raske erobrer døde hun som en aktet kvinne i bygda. Og makan til medgifte som brudedrakten har ingen i bygda fått verken før eller senere. Brudekrona er fremdeles på Væraldrud og minner om den gangen ei hulder ble gift til gården.

GULLEIK RABBENS OPPLEVELSER PÅ NYSETRA I ROLLAG.
Det budde en kar på plassen Nord Moen i Rollag, han het Gunleik Rabben. Han var født i Flesberg i 1801. 

Han fortalte at en sommer han var på Nysetra  mellom  Rollag og Sigdal for å slå setervollen, opplevde han følgende; Han kom til setra så seint på kvelden at han ville vente med å slå til neste dag. I stedet gikk han bort på en bergnabb like ved setra for å telje riveskaft.

Mens han sto der og arbeidet fikk han se en liten buskap med fine brannete kuer et stykke unna, og bjelleklang kunne høres. Ett eller to mennesker var med.

Gunleik ser så på følget ei stund, men forsetter så med riveskaftene. Da kommer en drake farende like over lyngen rett ved han. Da tar Gunleik riveskaftet og slår til draken så den går i to. Endene slynger seg bortover lynghaugen så ildføysen sto, men så skjøter draken seg igjen og forsvinner. Gunleik fortsetter med riveskaftene. Så kommer det en gutt og ei jente med ei sauedrift. De går mot en tverrås like ved og blir borte. Han undrer seg over dette og vil undersøke stedet. Da han kommer dit, veit han ikke ordet av det før han står inne i et stort rom, og rommet er fullt av folk, både menn og kvinner. To- tre av mennene kjenner han, de var fra Flesberg, men døde for noen år siden. Mennene sitter ved enden av et stort bord, med hendene under kinna og støtter albuene i bordplata og ser liksom så triste ut. Det er dekka som til det flotteste gjestebud der inne. Øl og vin blir budt alle, og maten er av det beste slag. Det virker ikke som de bryr seg noe om at han er der, ingen snakker til han og ingen byr han noe.

Etter en stund er det en som spør om han ikke ville være med han til Tråen-natten."Søstra mi har gjestebud der i dag", sier han. "Nei", svarer Gulnleik, "jeg skal være på setra å slå, og nå ønsker jeg meg ut herifra i Herre Jesu navn". "Ja, den mannen vil vi gjerne høre om", sier ei gammal kjerring, hun står i en krok og skrubber ei gryte så det skrangler. Da går Gunleik. Med det samme han kommer ut døra blir det kasta ei glødende jernstang etter han. Han hadde blitt advart mot at dette kunne skje hvis han ble bergtatt, så han kaster seg til side med det samme han kommer ut, og jernstanga treffer ikke. Mannen som han hadde prata med kommer ut og spør om han ikke vil være med bortover til Tråen-natten, for da skal han få se et flott gjestebud. Gulleik vil fremdeles ikke det, og går tilbake til bergnabben hvor han har riveskaftene.

Han syns han bare har vært borte en liten stund, men nå står sola høgt på himmelen og det er langt på dag.

GUNLEIK RABBENS OPPLEVELSER PÅ NYSETRI I ROLLAG (skrevet på dialektmål)
«Gunleik Rabben budde på slutten i Førliplassen, elles var han komin av Rollag. Med han var heime på Håv, so var det ein sumar han skulle på ei sæter som ligg på fjellet burtimot Lyngdal og Sigdal og slå. Sætri heiter endå Nysetri. Han kom fram litt fyri kvellen, men totte ikkje det noko fara med slått den dagen, so gjekk han burtpå ei åsres tett ved sætervollen og vilde telgje seg upp nokre riveskaft. Soli var endå eit stykkje upp ifrå fjellet.

Som han stend der med detta, fær'n sjå ein litin budskap med væne brandsiute kyr eit stykkje ifrå seg, og bjøllune song so det ljoma. Ein - eller tvo - menneskje var med, men dei gjekk liksom ved sida av buskapen.

Han såg på detta ei stund, men so tok han til å telgje att. Då kjem det ein drake farande heilt innpå marki tett framved honom, men Gunleik driv til honom med riveskaftet, so han flyg i tvo stubbar og endane tvinlar burtetter  lynghaugen og varmefrøysen stend. Men so skøyter han seg og fer avgarde. Gunleik tok til med telgjinge att. Um eit bil kjem det ein gut og ei gjente drivande med ei sauedrift og for burtimellom mot ein tverrås og vert burte. Han undrast på detta og vilde burtåt og sjå. Då han kjem dit veit han ikke orde av, fyrr han er inni eit stort rom, og der er fullt av folk både karar og kvende. Tvo, tri av karane kjenner han, dei var frå Flesberg, men var døde for nokre år sidan. Dei sat ved enden av eit stort bord, med hendane under kinni og studde olbogane mot bordplata og såg liksom so hugtunge ut. Herinne var det som i det gildaste gjestebod. Øl og vin vart bodin rundt til alle, og mat var det av det grusaste slage. Men honom totte dei ikkje bry seg om - ikkje tala dei til'n og ingin baud'n noko.

Jau, då det leid på, var det ein som gav seg i rødur med han og spurte um han ikkje vilde vera med honom burt i Tråen-natten. «Syster mi hev gjestbod der idag», sa han.

«Nei», svara Gunleik, « je ska vara på sætra å slå je, å nå ønsjer je meg ut att herifrå i den Herre Jeso namn» sa han. «Ja, den mann vill vi au jenne høre om», sa ho, ei gamall kjerring som stod burti ei krå og skrapa ei gryte så det skrangla. So gjekk'n Gunleik; med det same han hadde komi ut døri, kom det sendande ei gloande jarnstong etter'n, men han hadde vort varsla at han måtte kaste seg tilsides med same han kom ut, og stonga råka ikkje. Den mannen han hadde vori i svall med inni berge, kom ut etter honom og peika burtyve til Tråen-natten og spurte um han ikkje vilde vara med dit. «Så ska du få sjå gillt gjesslebø» sa'n. Men Gunleik vide ikkje, og skildest ifrå honom og gjekk burtåt der han hadde stadi og telgt riveskaft um kvellen. Han totte han hadde vori burte berre ei ørlite bil, men no var de morgonen og soli høgt på himelen»

Historia stå hos Flatin i Gamalt fraa Numedal, bind 1. (1913)

Hula i Uldrenatten
Vestpå Flesbergfjellet er det ein fjellnatte som kallast Uldrenatten. Det er ei hule i denne natten. Så var det eingong, to karar fann på, at dei ville inn i hula å sjå. Dei laga seg ein tyrifakkel og fikk fyr på den. Den eine tok fakkelen og krabba føre og den andre etter. Men de kom ikke langt før fakkelen slokna. Dei snudde utatt og tente på nytt, men den ble slokt igjen. Da kasta dei fakkelen og krabba jamsides innover i mørket. Etter ei stud fekk dei sjå en huldrergård, en grønn fin voll, eit vatn, ein ven budskap, mange folk og ei bikkje.

Alle sammen kom settende mot huleåpningen. Bikkja først,og den gjødde illevarslende, og dei andre etter.

Karane vart redde og skunda seg utatt, det fortaste dei kunne.  Bikkja hadde de like i hælene da de nådde ut i dagslyset.

(Flatin)

JUTUL-GJENGA. ( Fraa Nore)
I ytste enden a Norefjoren er tvo djupe rivjur i fjellet paa baae sidur, som blie kalla Jutulgjenga.

Gamle folk fortel denne segni:

Jutulen i Gaustadfjell hadde vorti usams med kjerringi si. Og ho var den sterkaste, og fysst so gav ho mannen sin dugeleg juling, og sea so kasta 'o 'n ut or fjelle. Han var reint fraa seg av sinne yvi denne medferdi, som vente kunne vera, vassa beint yvi Tinnsjø og la i veg yvi fjelle til Numedal. Daa'n kom uppaa høgdi, vilde han hoppe yvi på hi sida, men sprange var drjugt, og han datt nedatt midt i dalen. Der'n kom ned, gjekk det store rivjur i fjelle; dei er sea kalla Jutul- gjenga.

Etterpaa freista'n aa hoppe yvi Skagsaasen, men det gjekk ikkje likare daa, for han vart standane med ein fot paa kvar side av aasen. Der foten hans kom nedpaa i Verjedalen, vart det ei stor rivju i fjelle. Og paa austsida, av aasen gjekk det ut eit stort stykke av fjelle for foten hans. Her vart det sea rudt ein husmannsplass, som heitte Trollskard.

«Tinnsjø e jamenn den 'jupaste dipil'n e ha' vaassaa, for der sto' vatne me' mest te øyro» sa jutulen, daa'n fortalde um denna ferdi si.

(Flatin)

Historier i den versjonen jeg har hørt: Jernringen på kirkedøra i Rollag.
På Bogstrand var det en gang en gutt som sto på låven og treska da det kom inn ei jente. Gutten hadde aldri sett så vakker ei jente før. Han ble glad i henne og de giftet seg. En gang fikk han følge med henne hjemplassen hennes. Det var i Trollhølåsen syd for Bogstrand. Hjemmet var pryda med mye gull og sølv. Han prøvde siden å finne igjen stedet, men fant det aldri.

Så var det en gang kona ble sinna på mannen og kom inn i smia der han arbeidet. Der tok hun en hestesko, retta den ut og vrei den til en ring.

Det er den ringen som er på døra i Rollag kirka den dag i dag.

ORMESTEINEN
Like ved Rollag kirke ligger det en stor stein som blir kalla Ormesteinen.

Sagnet blir fortalt i flere versjoner Dette er den versjonen  jeg har hørt.

I dalsida på andre sida av Lågen er det en bratt og glatt bergvegg som blir kalla Jutuldynni (døra). Her budde det enJutul som hadde forelska seg i ei jente fra Gvammen, en gård nord i bygda. Jutulen ville gifte seg med henne.

Det skulle ikke gå slik, for jenta skulle gifte seg med en kar fra bygda. Jutulen ble fryktlig sint da han oppdaga dette.

Den dagen bryllupet skulle stå, tok jutulen noen store steiner og kasta mot brudefølget. Den ene steinen ligger den dag i dag i tunet på Gvammen.

En annen stein ligger like ved kirka. Denne steinen sprakk i det den tok bakken, og ut  strømmet det ormer. I steinen ser vi hvordan ormene har slynget seg fram.

Jutulen stengte døra si, og har ikke vært ute siden den dagen.

Draken i Vrågå.
I fjellet ned for Vrågåvarden i Rollag er det ei drakehule. I denne hula voktet draken en stor skatt. I Sørkjefjellet på andre sida av dalen er det også ei hule med en skatt. I gamle dager kunn folk i bygda se draken som ei stor ildkule med lang lysende hale da han fløy fram og tilbake for å vokte skattene sine.

Hulene er der fremdeles, men draken har jeg ikke sett...

Hvor kom draken fra?
Den eldste fortellingen om draken finnes i verdenslitteraturens eldste storverk, eposet om Gilgamesj, konge av Uruk ca. 2600 f. Kr. Han beseiret en drake som terroriserte Sør -Mesopotamia på den tiden. Fortellingen fra Gilgamesj- eposet har påvirket både Bibelens forfattere og andre i flere tusen år.

I norrøn litteratur fortelles det første gang om en drake i sagnet om Beowulf fra 800 tallet.

I norsk folketro har dragen tilhold i huler hvor han vokter store skatter. Flere steder i landet finner man navn knytta til draken, Drakehuler, Drakefjell, Drakesølv fra Kongsberg osv.

Hvordan ble draken drake?
Det heter i folketrua at ingen orm er så liten at den ikke drømmer om å bli drake.

For å bli drake kunne ormen hugge syv gravide kvinner. Eller han kunne hugge en hane for å få vinger, hugge en hest for å få man, og så hugge et menneske for å få ring rundt halsen og bli en fullkommen drake.

Kilde: Ola Bøe Trollskap og godvette og Gilgamesj i  Per Seyersteds norske utgave 1979.

 
 

Dette nettstedet eies av Numedalskommunene: Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg.
Ansvarlig redaktør: Hans Henrik Thune Tlf.: 31 02 30 00
 
Webmaster Numedalsnett AS